20 år og mamma - hits
Forside Add meg Om meg Kontakt

NY BLOGG

Denne bloggen er avsluttet, følg meg videre på min nye blogg!

http://granhaugsilje.blogg.no/ 

  • En ekstra stor gratulasjon til dem

    I dag er det morsdag, og med det vil jeg gjerne gratulerer alle fantastiske mødre der ute. Det er virkelig en fulltidsjobb å være mamma. Jeg selv som er mamma vet hvilken jobb det er, og ikke minst hvor utslitt man blir til tider! Samtidig som det er den beste opplevelsen noen sinne, det er virkelig helt fantastisk å være mamma, man får en glede og en kjærlighet som bare er helt ubeskrivelig. I dag har jeg brukt dagen sammen med min kjære datter, vi har stor kost oss, og jeg har virkelig kjent på den sterke følelsen av hvor høyt jeg elsker henne. Til tross for at hun faktisk fikk 40 i feber og stygg hoste i dag, så har vi danset og lekt masse, vi har spist mat og sittet i sofaen å sett på film mens vi har kost. Det her har vært en dag jeg vil kalle helt perfekt! Jeg er så heldig som får lov til å være mamma til den jenta! 

    Med dette innlegget her vil jeg også benytte situasjonen til å gi en ekstra stor gratulasjon til alle alene mødre der ute. Jeg har selv sittet i den situasjonen hvor jeg ikke har fått noe gave eller fått noe ekstra oppmerksomhet. Jeg husker at jeg faktisk ble oppriktig lei meg, ikke fordi det betyr så mye å få en gave. Men det er godt å få en bekreftelse på at man gjør en god jobb, det betyr så mye når man kjemper dag inn og dag ut for barna sine at man faktisk får en liten ekstra oppmerksomhet på denne dagen her. Man sitter jo på sosiale medier å ser alle andre mødre legge ut alle gavene dem har fått, og da blir det kanskje litt ekstra vondt å sitte der alene å ikke få noe som helst. Så ja, jeg vil gi dere alene mødre en ekstra stor gratulasjon med morsdagen, jobben dere gjør er fantastisk! 

     

     

  • Forhold med vold

    Dessverre er det mange som blir utsatt for vold i et forhold. Både gutter og jenter skjer dette med. Jeg har dessverre vært en av de som har blitt utsatt for det, derfor tenker jeg at det er viktig at jeg deler mine erfaringer med det, for jeg vet hvor vanskelig det er å gå i fra et sånt forhold. 

    For mange kan det være veldig lett å tenke at '' herregud, det er jo bare å gjøre det slutt og dra derifra.'' Nei, det er faktisk ikke så enkelt. Jeg hadde selv et forhold hvor jeg ble utsatt for vold flere ganger. Jeg skjulte det for venner og familie, jeg ville ikke at noen skulle vite det. For jeg tenkte at det ikke kom til å gjenta seg flere ganger, verste av alt så tenkte jeg det hver eneste gang det skjedde. Det ble verre og verre for hver gang! Jeg husker når familien min begynte å mistenke at jeg ble utsatt for vold i forholdet, det var totalt krise for min del. Jeg kom med løgner hele tiden, jeg forsvarte han og snakket kun positivt om han til andre. Mest fordi jeg var redd for hvordan dem ville se på meg, siden jeg valgte å stå i det. Jeg kom hjem med nye blåmerker hele tiden, jeg fant alltid på en unnskyldning om hva som hadde skjedd. Jeg husker hvor redd jeg var, hvor liten jeg følte meg, og det verste av alt jeg fikk en trygghet i det her. Jeg var den som sa unnskyld etter at jeg hadde blitt tatt, jeg var den som tryglet og ba om å få beholde han. Man blir helt ødelagt i sånne situasjoner som dette, det er helt forferdelig hvor svak man blir. Man er helt sikker på at man elsker det menneske som utsetter deg for det, man blir så vandt med det at det blir en trygghet. Jeg tenkte flere ganger at jeg sikkert ikke fortjener å ha det bedre, jeg trodde jeg fikk det jeg fortjente. Flere ganger ville jeg ringe hjelp eller bare gå derifra, men jeg ble alltid nektet det. Jeg husker hvor redd jeg var for at noen naboer eller noe sånt skulle reagere, jeg trodde jo dette var min skyld. Jeg tviholdt på han, jeg ville virkelig ikke miste han. Ting begynte å gå så langt at jeg var redd for mitt eget liv, familien min begynte å skjønne hva som foregikk. Men jeg nekte å ta i mot råd i fra dem, jeg sa kun at det var mitt liv og at dem skulle slutte å blande seg inni det. Etter det hadde gått lang tid begynte jeg å forstå at det her ikke er greit, det er ikke sånn det skal være. Han elsket ikke meg, han kunne ikke si en eneste positiv ting til meg! Han sa hele tiden at han skulle ligge med andre, og at han fikk besøk av andre jenter som var mye bedre enn meg. Jeg fikk nok, jeg begynte å møte andre og til slutt møtte jeg noen som jeg falt for. Jeg var sikker på at marerittet skulle ta slutt! Men neida, det fulgte meg videre! Hver gang jeg møtte på han ble jeg utsatt for trusler og flere anledninger ble jeg utsatt for vold igjen også. Det var det samme om det var offentlig, jeg skammet meg sånn! Jeg ville ha fred, jeg ville bli kvitt han helt. Jeg gikk til politiet flere ganger, men ingenting skjedde. Jeg unner virkelig ingen å leve sånn her, det er helt vilt hvor mye dette her ødelegger en person, og det helt vilt hvor liten man blir i sånne situasjoner som dette her. Jeg forstår at det ikke er lett for noen å leve som dette, jeg forstår at det er vanskelig å gå i fra det. Jeg vet at man tror at man elsker det menneske overalt, og hvor stor den avhengigheten man får av det menneske er. Men tro mine ord, når man kommer seg bort så går alt over til hat, man skjønner ikke hvorfor man har holdt fast i noe sånt. Ingen fortjener å leve som dette, og husk en ting alle er ikke som dem! Det er lett å tenke det, og lett å bli redd for at det samme skal skje igjen. Jeg kjenner selv på den redselen, jeg vet hvor stor frykten blir. Ikke la frykten ta overhånd og ikke godta vold i et forhold noen gang igjen! 

  • YouTube

    Hei, jeg har sittet å tenkt på en ting veldig lenge nå. Jeg har veldig lyst til å begynne med litt YouTube, jeg har jo tidligere lagt ut noen videoer på Youtube. Men det har vært veldig dårlig, jeg har liksom filmet med pc-en og telefonen, ikke redigert noe særlig heller. Sånn jeg tenker at jeg vil ha det framover om jeg skal begynne med dette så vil jeg filme med kamera og redigere det sånn at det ikke bli så veldig rotete. Jeg vet ikke når jeg eventuelt skulle begynt med dette, men jeg tenker at dere skal få lov til å komme med noen tips om hva slags videoer jeg skal lage. Jeg vil gjerne få det her til, og hvis det her er noe som kunne interessant dere så syntes jeg dere kan skrive i kommentarfeltet hva slags videoer dere ønsker at jeg skal lage osv. 

    YouTube er veldig nytt for meg, jeg er egentlig veldig klein foran kamera, men samtidig så er jeg meg selv 110%. Jeg tror dette kunne vært en morsom greie, pluss at det er veldig nytt for meg. Nå har jeg blogget i mange år, jeg har kommet med lite videoer så føler det kunne vært en fin forandring! 

  • Sjalusi

    Sjalusi er noe av det verste som finnes, det er helt forferdelig å være den som er sjalu og for den det går utover. Jeg er en person som aldri har pleid å være noe særlig sjalu, i mine tidligere forhold har jeg latt kjærestene mine få gjøre hva dem vil og være med hvem dem vil, uten at det har vært noe som helst problem. Men så tror jeg at jeg har blitt sviktet så mange ganger tidligere at det har gjort meg til en person som ble veldig sjalu. Brent barn skyr ilden, er det noe som heter. Man vil jo ikke brenne seg igjen fordi det gjør utrolig vondt. Så derfor er det kanskje lett å ville ha mer kontroll og følge ekstra med. Jeg har hatt en periode nå det siste halve året hvor jeg ble utrolig sjalu, altså over hver minste ting. Det kunne være alt fra at han likte et bilde, fikk snap av ei jente, begynte å følge jenter osv. Det gjorde så jeg fikk en stor smerte inni meg, og jeg reagerte med å bli sint og lei meg. Det her skapte fullstendig kaos! Jeg tror det her skyldes at jeg har hatt en veldig dårlig selvtillit, og vært veldig usikker på meg selv. Pluss at jeg var veldig usikker på alt, jeg var jo veldig syk i tillegg så det spilte nok mye inn det også. Jeg har faktisk snakket med psykologen min om dette, det var det første jeg ville ta tak faktisk, For det var veldig viktig for meg at det forholdet ikke skulle ryke. Etterhvert som jeg har hatt en del samtaler så har det blitt mye bedre. Jeg føler meg dum som har vært sånn her, for jeg vet jo hvor jeg har han! Jeg kan ikke forstå at jeg har tvilt så mye når han fortsatt står her etter alt som har skjedd. Jeg tror aldri han kunne gjort noe som hadde såret meg så hardt, han er den eneste personen som kjenner meg så godt! Han leser meg som en åpen bok, og han vet så og si alt om meg og mitt liv! Jeg skal ikke si at jeg ikke kjenner på noe form for sjalusi når det kommer til enkelte ting, men det er liksom sånne ting som er normalt å reagere på. Det er sunt å være litt sjalu, det viser kun at følelsene er ekte. Men det å bli sykelig sjalu er faktisk en sykdom, det er ikke noe man kan styre. Og det er forferdelig vondt, og det ødelegger så mye. Jeg vet liksom ikke om noe annet som hjelper enn å få seg hjelp for det her, for det er det eneste jeg har gjort! Jeg har ikke kjent på det å være sjalu på den måten her siden jeg var gravid med Ella. Da var situasjonen veldig mye mer annerledes også, jeg var gravid, bare det i seg selv er mye hormoner, følelser, man føler seg kanskje ikke så veldig fin og komfortabel med en stor mage, jeg gjorde ikke det i hvert fall. Men sånn bortsett fra det så er det første gang jeg har opplevd å bli så ekstremt sjalu. Det er noe av det vondeste jeg har kjent på faktisk, og jeg er evig takknemlig for at det ikke er sånn her lenger. Også er jeg evig takknemlig for at jeg har verdens mest tålmodige mann, jeg kunne virkelig ikke ønsket meg noe bedre enn han! 

  • To dager borte

    Hei og hopp, nå har det gått to dager uten at jeg har postet noen som helst innlegg. Verste av alt så har jeg sittet å skrevet innlegg begge dagene, men så har jeg vært så sliten og ukonsentrert at jeg har endt opp med å bare lukke igjen pc-en midt i innleggene. Nå har jeg hatt Ella hjemme sammen med meg både i går og i dag, jeg er sykemeldt så jeg skal ikke gjøre så mye mer enn å trene og blogge på dagtid nå. Så da er det godt å ha et par dager hvor jeg tilbringer hele dagen med Ella. Vi har egentlig ingen planer for dagen i dag, jeg tror vi skal ta det helt rolig. Nå er det snart tid for at hun skal sove en liten formiddagslur, mens hun gjør det så vasker jeg klær og rydder litt. Akkurat nå sitter Ella å ser på barne-tv og spiser kake før hun skal sove. Vel, jeg spiser forsovet kake jeg også, har ikke kommet i gang med noe diett eller noe sånt enda, men tenker faktisk at dette er siste kakebiten nå før jeg går inn på en liten diett. Det her ble egentlig et veldig kort og kjedelig innlegg, men det her var egentlig bare for at jeg skulle oppdatere bloggen. Jeg kommer til å skrive et nytt innlegg senere i dag, så for dere som vil følge med på det så er det bare å følge med på instagram eller facebook, der deler jeg innleggene når dem er ferdige.

    Instagram: Siljegranhaug

    Facebook: GranhaugBlogg

  • 34.000 kroner ut og nye pupper inn

    Jeg har hatt lyst på silikon helt siden jeg var veldig ung. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ta det den dagen jeg fylte 18 år. Men den dagen jeg fylte 18 år var jeg nærmere høy gravid, og jeg hadde egentlig ombestemt meg. Jeg ville ikke ta det allikevel fordi jeg hadde fått et nytt syn på livet. Jeg ammet og fikk ganske store pupper da. Jeg husker hvor fornøyd jeg var selv da, når jeg så meg selv i speilet så ble jeg glad. Jeg var endelig fornøyd med min egen kropp. Når jeg sluttet å amme og miste absolutt alt jeg hadde av pupper så ble jeg veldig misfornøyd. Jeg ble rett og slett deprimert av å se på meg selv, jeg hadde flere tilfeller hvor jeg satt å gråt fordi jeg var såpass misfornøyd over at jeg hadde mistet alt av pupper. Jeg brå bestemte meg for at jeg skulle ta inn silikon, og håpet på at dette skulle endre mitt syn på meg selv. Noe det også gjorde i starten, jeg ble egentlig veldig fornøyd med meg selv igjen. Dessverre så gikk det fort over! Jeg tror ingen har godt av å legge seg under den kniven å fikse på seg selv, for man blir blind rett og slett. Jeg kan se på meg selv i speilet å syntes at jeg har småe pupper, og få lyst til å legge meg under kniven en gang til for å håpe på at det gjør det bedre. Men jeg tror virkelig ikke det hjelper, for uansett hvor mange ganger jeg legger meg under den kniven så vil jeg nok aldri bli helt fornøyd med meg selv, jeg vil nok bare bli blind igjen og tenke akkurat det samme. Det er ganske skummelt at det faktisk i det hele tatt er lov til å legge seg under den kniven å trikse og mikse på seg selv i en såpass ung alder. Det kropps presset som er den dag i dag er helt sinnsykt. Jeg har jo også begynt med rumpa mi nå, jeg er så misfornøyd med den at jeg trener hver eneste dag for at den skal bli større, jeg leser om det å flytte fett fra et sted til rumpa, eller ta silikon i rumpa! Jeg skammer meg faktisk litt over at jeg i det hele tatt kan vurdere å gjøre det her igjen når jeg allerede vet at det ikke gjør noe annet enn å gjøre ting verre. Det er dessverre alt for lett i den verden her til å fikse på seg selv. Og når forbildene for de fleste jenter rundt 14-16 års alderen har fikset på omtrent alt som kan fikses på så blir ikke kropps presset noe bedre. Jeg kjenner veldig på dette selv om dagen, jeg har utrolig dårlig selvtillit. Jeg har allerede brukt 34.000 kroner på nye pupper, og det verste av alt er at jeg ikke fornøyd med det! 

  • My weekend

    Fredag: Fredagen dro jeg hjem fra DPS ganske tidlig på formiddagen. Når jeg kom hjem ryddet jeg litt, før dro en kjapp tur innom butikken. Kvelden begynte å nærme seg, Kristian kom hit når han var ferdig på jobb og trening. Så gjorde vi oss klare for å dra ut å spise med vennegjengen. Det var utrolig koselig, og en vellykket kveld. Jeg og Kristian dro hjem ganske tidlig, siden han skulle opp tidlig dagen etter. 

    Lørdag: Dagen startet utrolig tidlig, enda jeg egentlig hadde muligheten til å sove så lenge jeg ville så startet dagen klokken sju på morgningen. Kristian skulle opp da, pluss at jeg tror at jeg var veldig spent og gledet meg veldig til å møte Ella igjen. Det hadde nesten gått en hel uke uten henne, noe som er veldig uvandt for min del. Jeg hater å være borte fra henne, jeg får aldri ro inni meg så lenge hun ikke er med meg. Jeg fikk henne tilbake rundt ni tiden på morgningen. Jeg hadde allerede bestemt meg for at vi skulle finne på noe hyggelig sammen. Så jeg tok henne med meg ut for å spise lunsj på Egon, etter det dro vi til min mormor. Der var vi i noen timer, noe som var veldig hyggelig for oss alle tre. Når vi kom hjem igjen på ettermiddagen, kom også Kristian til oss igjen. Så lagde jeg middag til Ella, jeg og Kristian spiste egen middag litt senere på kvelden. 

    Søndag: I dag har vi tatt det veldig rolig fram til vi dro i familie bursdag klokken tre. Vi har akkurat kommet hjem nå, jeg merker at jeg egentlig er veldig sliten så jeg har ikke planer om å gjøre noe annet enn å slappe mest mulig av i kveld. Det nærmer seg leggetid for Ella, så nå sitter hun å ser på barne-tv før hun skal legge seg. Jeg tenkte at jeg skulle legge meg ganske tidlig selv i dag! I morgen starter den vanlige hverdagen igjen, noe jeg er veldig klar for. 

    Håper alle har hatt en super fin helg :)

    Her er en del bilder fra min helg:

  • Hvor er jeg nå?

    Den uken her har jeg vært veldig forsiktig med å legge ut bilder, med mindre jeg har vært ute for å trene. Det er jo veldig vanskelig for meg å åpne meg helt på denne bloggen, for uansett hva så er det alltid noen som skal komme med stygge kommentarer for å knekke meg. Allikevel skal jeg være helt åpen og ærlig nå, forklare hvor jeg er og hvorfor. Jeg har jo tidligere skrevet et innlegg om det å være mamma og psykisk syk. Selvom jeg er mamma, så er jeg bare et menneske jeg også. Jeg har en fortid som er veldig tøff, i tillegg har jeg noen som har trakassert meg og dratt meg helt ned de siste årene. Som jeg forklarte litt om i innlegget jeg la ut tidligere. Jeg har gått til psykolog, gjør jo det forsovet enda. Jeg valgte å legge meg selv inn i noen dager for å få en pause og få en tett oppfølging, rett og slett fordi jeg trengte det. Jeg trengte å få et pusterom, tenke over ting og ha noen å snakke med. De siste dagene nå har jeg vært innlagt på dps, det er frivillig, jeg har det helt fritt, jeg kan komme og gå når jeg ønsker det. I morgen skal jeg hjem igjen, noe som føles veldig greit egentlig. Jeg har innsett så mye på disse dagene jeg har vært her, jeg har slappet av, felt litt tårer, snakket masse om følelsene jeg har holdt inni meg. Endelig får jeg hjelpen jeg trenger, jeg føler for første gang at jeg blir sett og hørt. Jeg får forståelse, jeg får en trygghet inni meg jeg ikke har kjent på lenge. Jeg klarer å kjenne meg selv igjen, noe som er utrolig godt. Dette er nok et bevis på at det er lov å slite psykisk selvom man har barn, for vi er ikke noe annet enn mennesker vi heller. Og eneste måten man kan bli frisk på er faktisk å få hjelp. Jeg har vært kjempe streng på at jeg ikke skal ha noe form for medisiner, jeg skal kun få hjelp ved å snakke. Det er den eneste måten som jeg føler er riktig for meg. Så ja, akkurat nå sitter jeg i sengen min mens jeg skriver dette her, jeg skammer meg virkelig ikke over at jeg har vært her i noen dager. Det beviser kun at jeg vil gjøre alt for å bli frisk og være en god mamma som klarer å være der 110% hele tiden. Det er ingen skam å være psykisk syk, det er menneskelig å ha følelser!

  • Svar på spørsmålsrunden

    1. hva er ditt fineste minne fra 2017 ? Mitt fineste minne fra 2017 er at jeg ble fridd til.

    2. hva er ditt flaueste øyeblikk i livet ? (hvis du ønsker å svare ) Jeg har veldig mange flaue øyeblikk i livet mitt, litt usikker på hva som er mitt flaueste øyeblikk, for å være ærlig.

    3. Åssen ble du og kjæresten din sammen ? Vi pratet en stund sammen på Facebook, så avtalte vi å møtes. Det klaffet veldig bra, så ble vi bare sammen etter at vi hadde drevet på en stund.

    4. Har du noen mål for 2018 ? Trene, bli frisk, jobbe, flytte, tror det egentlig er det jeg har nå.

    1 hva angrer du mest på at du har gjort? At jeg har tatt ting veldig forgitt.

    2 hva angrer du mest på at IKKE har gjort? Fulgt med på skolen.

    3 hva har du lyst til å gjøre men ikke tørt ? Hoppe i fallskjerm

    Singel? Nei

    Vil du være med meg på hotell en helg? Overhode ikke, jeg er opptatt!

    Hvor mange har du hatt sex med? Det er en sak jeg ville holde privat.

    Hvordan går det med deg og Kristian? Det går fint!

    Forstår ikke om dere er sammen eller ikke, han snakker med meg på tinder. Han er helt singel i følge han. Veldig merkelig at du sier det, for han bruker ikke tinder appen nå. Så tror du har tatt feil der :)

    Tenker du at du skal bli gravid igjen? Ja, men ikke med det første.

    Hvordan har Kristian taklet at du har slitt psykisk? Tror det er en sak som har vært veldig vanskelig for både han og meg, men han har alltid vært der å stilt opp. Noe jeg selvfølgelig setter veldig stor pris på.

    Er han en flink kjæreste? Finnes ikke bedre!

    Hvordan forhold har han og Ella nå? De har et veldig godt forhold, kunne ikke ønsket å ha en annen bonuspappa til mitt barn. Han har tatt seg av hun som om det skulle vært hans eget barn fra dag 1. Veldig stolt av han der altså. :)

  • Jeg spiser for lite

    Jeg hadde egentlig fått inn en veldig god spise rutine igjen, noe som var veldig bra etter en lang periode uten å nesten spise noe som helst. Matlysten min har i mange år vært på null, jeg har ikke hatt lyst på mat i det hele tatt i perioder. Mens når jeg har det veldig bra kan jeg spise helt vanlig mengde om kanskje ikke mer også. Nå har jeg begynt å trene daglig, jeg trener ganske hardt nå som jeg først er i gang. Jeg vil si at jeg føler at jeg er inne i en god periode i livet hvor alt egentlig bare er så perfekt som det kan få blitt. Men matlysten min har blitt litt mindre, noe som ikke er bra i disse dager hvor det blir mye trening. Jeg merket veldig godt i dag på treningen at jeg fort ble svimmel og fikk dotter i ørene. Jeg skal virkelig prøve å tvinge i meg maten framover nå, for jeg fikk virkelig kjenne på det i dag at det gjør veldig mye med kroppen min at jeg ikke får i meg en riktig mengde med mat! Jeg spiser rett og slett for lite, og det er det slutt på nå.

  • Mamma og psykisk syk!

    Jeg tror kanskje det her er mitt mest personlige innlegg noen sinne. For dette innlegget er et innlegg jeg aldri hadde trodd at jeg skulle skrive. Etter at jeg har tenkt en god del over dette så har jeg faktisk bestemt meg for at jeg skal åpne meg om dette, for jeg vet det er flere der ute som skammer seg veldig over akkurat dette temaet her. Nemlig det å være mamma og psykisk syk. Jeg har vært igjennom utrolig mye tøft de siste årene, uten at jeg har valgt å fortelle om dette på bloggen eller til så veldig mange i det hele tatt egentlig. For jeg har et privatliv og det har min datter også, derfor har jeg holdt det meste for meg selv. Det skal jeg fortsette meg også. Men det at det er ting som har satt spor å rett og slett gjort meg dårlig skal jeg ikke legge skjul på. Jeg har en stor bagasje som jeg har båret på utrolig lenge, jeg har fortrengt en hel del uten at jeg egentlig var klar over det selv. Når jeg ble gravid igjen i juli/august i fjor så kom egentlig alt tilbake til meg å smalt meg rett i ansiktet. I tillegg mistet jeg dette barnet, noe som gikk veldig hardt innpå meg. Samtidig som jeg tror at jeg trengte det korte svangerskapet til å faktisk se alt som bare har blitt fortrengt. Jeg oppsøkte hjelp kort tid etter at jeg mistet, noe som har hjulpet meg mye. Jeg er jo bare et menneske som alle andre, jeg har like mye følelser, det finnes en grense på hvor mye vi mennesker tåler! Verste av alt så var jeg litt skeptisk til å faktisk gå å få hjelp også, fordi jeg har barn. Jeg var redd for hvordan det ville bli sett på, jeg skammet meg veldig. Det var helt feil, det er lov å slite psykisk, og hadde alle visst hele oversaken så tror jeg ikke en eneste sjel hadde sagt noe på det. Jeg har fått støtte og forståelse fra alle rundt meg, jeg har ikke fått et eneste negativt ord på at jeg har gått å fått meg hjelp. Jeg var virkelig nødt til å ta tak i ting, for ting gikk alt for langt! Jeg har ikke angret et eneste sekund på at jeg oppsøkte hjelp. Jeg er ganske sikker på at jeg møtte veggen, det har vært utrolig tungt alt som har vært. Jeg har blitt helt utslitt av å stå midt oppi masse dritt i over lang tid. Nå har jeg endelig fått noen jeg kan prate med om absolutt alt, jeg legger ikke skjul på noen ting, jeg vil virkelig ha den hjelpen jeg trenger. Jeg merker allerede hvor mye det har hjulpet meg, og nå har jeg veldig tett oppfølging framover også. 

    Så ja, jeg er psykisk syk, jeg har vært det en stund. Det er vel egentlig den største grunnen til at jeg ikke har blogget også. Det innlegget her var faktisk veldig viktig for meg å skrive, for jeg vet hvordan følelsene og redselen av å gå å få hjelp når man har barn er. Det er virkelig ikke skummelt i det hele tatt, det hjelper så utrolig mye, det er så godt å få slippe ut alt man tenker og føler, man kan snakke om hva man vil uten at man blir dømt eller at det kommer videre til noen som ikke skal vite det. Jeg vil virkelig oppfordre alle mødre/fedre der ute som sitter å sliter psykisk, men ikke tørr å gjøre noe med det, til å gå til fastlegen, få en henvisning til en psykolog! Det er så viktig, det finnes heller ikke noe skummelt i det! Vi er alle mennesker, sliter man psykisk så er det en grunn til det. 

  • Exercise

    Jeg hadde egentlig ingen planer om å trene dette året her, for å være helt ærlig. Men jeg har en person i mitt liv som har gitt meg en helt vill motivasjon til å trene veldig hardt. Jeg begynt å trene igjen for tre dager siden, nå sitter jeg her kjempe støl. Altså jeg klarer så vidt å gå! Det er faktisk en god følelse, selv om det er kjempe vondt. Jeg tror helt ærlig at jeg aldri har vært så motivert til å trene som det jeg er nå, jeg har satt mål og jeg skal virkelig ikke gi meg før jeg har nådd dem. Jeg tenker at jeg trener hver eneste dag den første uken, så roer jeg ned litt og tar pause i helgene. Dette her er også noe jeg kommer til å blogge om framover. Jeg tror faktisk ikke at jeg har blogget så mye om trening tidligere, men da har jeg heller aldri vært så motivert som det jeg er nå! 

    Kom gjerne med trenings tips og dietter om dere har noen bra :)

  • Spørsmålsrunde

    Da var det på tide med en ny spørsmålsrunde. Det er jo en stund siden jeg har hatt en spørsmålsrunde nå så tenkte at det var på tide at jeg tok en ny nå. Av tidligere erfaringer er det dette innlegget som framprovoserer en del slemme spørsmål. Jeg kan ikke ljuge å si at det ikke går innpå meg for det gjør det jo selvfølgelig! Så denne gangen ber jeg dere om dere vær så snill kan være litt snille. For det er ikke gøy å få masse dritt fra anonyme folk, så skriv navnet deres om dere absolutt må komme med kommentarer som skal såre meg. Jeg svarer jo helt ærlig på spørsmålene jeg får, det vil bli besvart innen en uke :)

  • Er det latskap?

    For første gang har jeg bestilt matvarer hjem til meg selv. Jeg bor midt i sentrum, det tar meg 1 minutt å gå til butikken, fortsatt velger jeg å heller bestille varene hjem til meg selv. Jeg har ikke følt at jeg egentlig kunne gjøre det, siden jeg bor såpass nærme butikken. Det er sosialt å gå på butikken for å handle varer, og er det egentlig latskap at man bestiller dem hjem til seg selv? Jeg husker at vi prøvde en sånn mat-kasse med middag for en god stund siden, men ente opp med å gi bort all maten til bestemoren min, fordi den maten ikke falt helt i smak for oss. Kolonial er en app der man kan velge alt av matvarer, røyk, snus, alkohol og egentlig alt man får kjøpt på en vanlig matbutikk. Jeg må virkelig være helt ærlig å si at den appen er den mest fantastiske som noen gang er funnet opp. Jeg har ei jente på 2 år, det er ikke lett å gå på butikken å handle en ukes handel med henne. En toåring er trass, det er lite hyggelig å være blant masse mennesker i en butikk mens ungen legger seg ned på gulvet eller begynner å løpe rundt. Jeg får i hvert fall ikke med meg halvparten av det jeg skal ha, fordi det er en jobb å gå i butikken sammen med en toåring. Det er liksom ikke vits å legge skjul på det, for det er nok ikke bare meg som tenker sånn. Jeg skal bruke denne appen så lenge den finnes tenker jeg, haha! Aldri mer ukes handel på en butikk igjen så lenge denne appen finnes.

     

  • 10 ting du ikke visste om meg

    Etter at jeg har blogget i såpass mange år så finnes det masse jeg ikke har fortalt om meg selv. Derfor tenkte jeg at jeg kan dele 10 ting om meg selv som dere ikke vet!

    1. Jeg er utrolig sta, det kan ha både ulemper og fordeler. Men dessverre har det mer ulemper enn fordeler.

    2. Jeg blir veldig lett såret.

    3. Jeg har planer om å bytte navn, en gang i framtiden. 

    3. Jeg blir fort glad i andre mennesker.

    4. Jeg er en veldig åpen og ærlig person.

    5. Jeg sier akkurat hva jeg mener, bryr meg ikke om det ikke blir så godt likt. 

    6. Jeg lar aldri noen kontrollere meg, jeg kjører mitt eget løp hele veien. 

    7. Jeg spiser ikke biff eller den type kjøtt, spiser stort sett bare kylling. 

    8. Jeg har mye mindre energi enn andre mennesker. 

    9. Jeg har få personer som jeg ser på som mine venner, fordelen er at alle er ekte. 

    10. Jeg har ekstremt lyst til å flytte nord over. 

  • Jeg er tilbake

    Hei alle sammen, nå har jeg hatt en alt for lang periode uten noe som helst blogging, pluss at jeg har vært veldig til og fra. Jeg har ikke hatt det sånn super bra de siste månedene, det har skjedd alt for mye på en gang. Men nå begynner endelig ting å roe seg, jeg begynner å få det veldig bra igjen. Så derfor velger jeg å starte opp med blogging igjen også. Det er alltid noe som mangler i min hverdag når jeg ikke blogger! Jeg tror og håper virkelig at det holder seg sånn her i lang stund framover, jeg er ihvertfall veldig motivert til å starte opp igjen med bloggen. Et nytt innlegg kommer litt senere i dag, der jeg forteller om dagen! 

    -Blogges :*

  • Følg med på min hverdag en hel dag!

    Heihei, alle sammen!

    Jeg er tilbake igjen som dere sikkert skjønte etter at jeg delte et innlegg i går. Det har skjedd så masse, jeg har ikke hatt muligheten til å blogge fordi jeg har brukt alt av energi på andre ting. Jeg kommer alltid sterkere tilbake, og det har jeg gjort denne gangen her også. Jeg tenkte at nå som det er lenge siden jeg har oppdatert dere om min hverdag, så skal jeg gi dere muligheten til å følge min hverdag en hel dag på snapchat. Og jeg tenker at jeg gjør dette allerede i morgen! I morgen er en dag som jeg vet kommer til å være spennende å følge med på. Da får dere sett hvordan mitt liv er som mamma, men samtidig får dere sett livet mitt som 20 år og barne fri. Ella skal til mammaen min i morgen på ettermiddagen og overnatte der, siden jeg skal være med venner på kvelden. Selv om jeg er mamma så lever jeg også et liv utenom det å være mamma 24/7, jeg har masse venner og tar gjerne en fest når det passer seg. Så da har dere muligheten til å se hvordan mitt liv er som både mamma og det å være 20 år er. 

    SNAPCHAT: Siljegranhaug

     

  • Jeg flytter til et helt nytt sted

    Nå har jeg bodd i Ullensaker hele livet mitt, og har innsett en viktig ting! Mitt barn skal absolutt ikke vokse opp her, overhode ikke. Det er så trist å se hvordan miljøet rundt her er, og ikke minst hvor små barn faktisk er når dem begynner med fest, hasj, sex og egentlig alt mulig rart et barn ikke skal være borti. Når det kommer til narkotika så skal jo helst ingen være i nærheten av det, men hva voksne mennesker velger å bruke livet sitt på får man ikke gjort så mye med dessverre. Men en ting er sikkert det er at barn ikke skal komme i nærheten av det. Sånn det ligger an nå er helt tragisk, det er barn helt ned i 13 års alderen som driver med alt mulig rart. Da ser man også at systemet svikter gang på gang, det er ikke resurser nok i det området her. 

    Jeg nekter at min datter skal vokse opp i dette miljøet som er her. Jeg vet at det sikkert er mye av det samme andre steder også, ikke bare Ullensaker som skal bli dratt under kammen her. Samtidig som det er ille her i Ullensaker, og egentlig rundt hele området rundt her. Lillestrøm, Oslo, den veien der også er det mye av det dårlige miljøet. Jeg har bestemt meg for at neste gang jeg skal flytte nå så blir det langt unna, jeg skal til et helt nytt sted. Jeg ser også på dette som en ny start for meg også. Det er mange dårlige minner her nede, jeg har en fortid som jeg ønsker å bli ferdig med en gang for alle. Jeg ønsker å få lov til å starte med blanke ark et sted hvor ingen kjenner meg. Jeg har satt det som et mål, at jeg skal flytte innen 2018. Jeg bare har noen ting som jeg skal fikse oppi og bli ferdig med før jeg kan pakke tingene mine å dra. Men at det skjer, det gjør det så fort det lar seg gjøre. 

     

  • Et lite tilbakeblikk

    Akkurat nå sitter jeg å ser gjennom masse gamle bilder og ting jeg har fortrengt. Sikkert ikke en av de smarteste ting å gjøre nå, for det skjer veldig mye for tiden. Men samtidig så er jeg veldig glad for at jeg valgte å gjøre det, for jeg kan virkelig ikke tro at jeg har fortrengt så mye som jeg faktisk har gjort. Jeg er jo egentlig en person som husker ekstremt mye, jeg husker ting fra jeg var bitteliten, men tydeligvis har jeg fortrengt ekstremt mye fra de siste årene. Noe jeg forstår veldig godt, for det er veldig mye vondt! Det å sitte her og lese igjennom skjermbilder av meldinger, statuser, kommentarer, ikke minst alle bildene og videoene. Det vekker veldig mye i meg, jeg er så klar for det jeg går inn for nå. Jeg har kommet til et punkt i livet hvor det har stoppet litt opp, det har rent over. Det har blitt altfor mye, selv for meg kan det faktisk bli for mye. Før jeg fikk barn så valgte jeg å ta bort problemene mine på en veldig dum måte, eller jeg trodde dem ble borte. Men nei, problemene blir ikke borte! De blir fortrengt og en dag smeller alt tilbake. Det har dessverre gjort det nå for min del, og jeg gjør alt jeg kan i min makt nå for at jeg skal klare å møte absolutt alt som jeg har fortrengt. 

    Det var egentlig bare spørsmål om tid før dette skulle komme. Jeg har bare ikke vært klar for det, før nå! Nå er jeg klar og jeg sitter med alle kortene foran meg. Det skal spilles riktig framover, ingen skal noen gang klare å få meg ut av gamet igjen!

  • Svar på spørsmålsrunden, anoreksi, singel, vekt+++

    Denne spørsmålrunden ble egentlig litt som forventet, få spørsmål og mye graving. Håper dere fikk svar på alle spørsmålene dere lurte på. 

    Har du anoreksi? Det er et ganske frekt spørsmål som jeg ofte får faktisk. Jeg har ikke anoreksi, men at jeg sliter med spiseforstyrrelser stemmer, jeg har gått ned 13 kg nå på veldig kort tid, derfor blir det til at det stikker noen bein opp her og der, og at forandringen er ganske stor og veldig synlig. 

    Hvordan er forholdet til deg og Kristian nå? Forholdet mellom meg og Kristian er veldig bra, vi er gode venner!

    Vil du anse deg selv som singel? Du er jo med xen din hele tiden? Jeg er litt usikker på hva jeg skal svare her faktisk. Både ja og nei. Jeg er singel, men samtidig så tenker jeg ikke at jeg er det. Jeg kunne ikke gått å gjort noe med noen andre, eller møtt noen andre eller noe sånt. Men jeg kan prate med andre over nettet, men jeg legger ingenting i det! Ja, jeg er med han veldig ofte, så og si hver eneste dag faktisk. Men det har sine grunner!

    Hvor mye veier du? Vekt er jo egentlig veldig personlig, sånn som jeg alltid har sett på det. Men siden noen tok seg bryet til å spørre så skal jeg faktisk svare på det. Jeg veier 50 kg ca. 

    Hvordan er det å være mamma midt oppi alt det her? Det går overraskende bra, men skal ikke utelukke at det har vært ekstra slitsomt den siste tiden. 

    Har du kjærlighetssorg nå? Ja, jeg har jo forsovet det! 

    Hvordan er forholdet ditt til barnefar nå? Bra!

    Kristian er på tinder? Syntes du det er greit? Det vet jeg veldig godt, jeg fikk match med han. Haha, det er helt greit for meg at han koser seg litt med å få oppmerksomhet fra andre jenter. Jeg vet hvor jeg har han, så noen tastetrykk er ikke noe jeg gidder å henge meg oppi. 

  • Gleden jeg mistet!

    For bare to måneder siden så gikk jeg å var lykkelig, jeg gledet meg over at jeg skulle få den gleden av å bli mor igjen. Samtidig som jeg hele tiden var livredd for å miste, siden jeg hadde gjort det tidligere. Jeg prøvde å få tankene til noe positivt, og ville ikke tenke noe negativt i det hele tatt. Eneste jeg kunne tenke som var litt negativt var den tanken om fødselen, fordi jeg er virkelig livredd for å føde. Det er en av mine største frykt her i livet, sånn for å være helt ærlig. Jeg tror ikke fødsel vil være noe alternativ for meg sånn egentlig, jeg tror det ender med keisersnitt om jeg skulle være så heldig at jeg faktisk skulle fått et barn igjen. Vi var jo på tidlig ultralyd for å se at alt var bra, sånn at jeg kunne slappe av litt mer. Alt var som det skulle, hjerte slo og babyen vokste helt perfekt. Jeg ble kjempe glad,. Vi valgte å fortelle det til Ella, og hun syntes dette var veldig stas. Hun stelte med dukkene sine, koste med magen min, tror hun skjønte mer enn hva jeg selv trodde hun skulle gjøre. Plutselig så skjedde det jeg fryktet, hjerte stoppet og jeg ble satt i gang! Verden bare raste helt for meg, nok en gang! Jeg klarte faktisk ikke å se Ella på noen dager etter det her, fordi jeg var så redd for min egen reaksjon på alt det her. Samtidig som jeg visste at livet mitt ikke kunne stoppe opp, jeg hadde et ansvar som jeg måtte tilbake til. Og var nødt til å starte hverdagen igjen som vanlig, kort tid etter på. Ella koste med magen min å spurte etter babyen. Jeg visste helt ærlig ikke hva jeg skulle si, hvordan forklarer man ei på 2 år at det ikke er noe der lenger. Jeg valgte å fortelle det så enkelt som at babyen er borte. Noen ganger så koser hun meg fortsatt på magen og spør etter babyen, det skjærer i hjerte mitt hver eneste gang. Jeg er egentlig veldig redd for at jeg ikke kan bli gravid igjen, eller altså jeg blir gravid. Det har aldri vært et problem for meg å bli gravid, det har vært mer problem å ikke bli det faktisk. Men kroppen min klarer ikke å holde på det, jeg har mistet veldig mange ganger nå. Jeg skal igjennom en haug med undersøkelser for å prøve å finne ut av hvorfor det faktisk er sånn. Jeg har blitt gravid på p-piller og spiral, det er helt klart at jeg har noen gener som gjør at jeg blir fort gravid, sånn var min mamma også. Men det et veldig stort problem at kroppen min fra støter seg hele tiden. Det gjør jo masse med mine følelser og hormoner, og egentlig absolutt alt. Jeg er faktisk redd for å få svaret, samtidig som jeg vil ha det! Jeg bare håper at jeg en dag får den gleden av å kunne gå et helt svangerskap igjen og ta i mot et barn som jeg har gledet meg til å få.. 

  • Hadde jeg villet sett dine private deler, hadde jeg sagt det!

    Det er en ting som irriterer meg skikkelig! Da mener jeg SKIKKELIG, altså jeg skjønner ikke greia med det og vil nok aldri gjøre det heller. Etter jeg ble singel så lagde jeg meg en tinder profil, ja det er teit. Jeg bruker den svært lite, og det er ikke noe interessant der i det hele tatt. Jeg er jo ikke ute etter å møte noen nye eller gjøre noe som helst med noen sånn helt ærlig. Jeg tror jeg bare lagde den profilen for moroskyld, og bare for å se om det faktisk kunne være noe interessant der. Jeg godtok noen på snapchat, for å se om det kanskje gikk an å få litt interesse. Men neida, det ble ikke noe interesse. Det ble til at jeg slettet en god del, fordi jeg fikk til sendt bilder av tissefanter i alle mulige størrelser og fasonger. Jeg bare lurer på hva som foregår i hode til noen som sender nakenbilder av seg selv til mennesker man ikke kjenner, i hvert fall når det er helt uoppfordret. Det å sitte på bussen eller hjemme i min egen stue å se det tikker inn varsler på snapchat, er noe som skal være koselig. Men det å åpne bilder, og se at det er bilder av deres private deler er så lite koselig som det kan få blitt. Det gjør meg så lite interessert at jeg bare fjerner de menneskene med en gang. Jeg blir rett og slett kvalm, og det er sikkert noen som mener jeg over reagerer nå. Men sånn seriøst, jeg syntes ikke noe om det, jeg hater det! Og hver gang det skjer så ser jeg med en gang hvilken type person det er, det er personer jeg aldri i hele mitt liv kunne stolt på. Man skal ha sine private deler for seg selv eller en eventuelt partner. Man skal ikke dele det med mennesker man ikke kjenner, det er ikke noe annet enn ekkelt om man gjør det! 

    Jeg vil virkelig oppfordre alle som gjør det her til å slutte med det! 

     

     

  • Spørsmålsrunde

    Vi kjører i gang med en spørsmålrunde, siden det tikker inn masse spørsmål og kommentarer som jeg tenker kan stilles på dette innlegget! Jeg svarer vanligvis på stort sett absolutt alt sammen. Jeg svarer på denne i løpet av denne uken her, så kom gjerne med alt dere lurer på, så skal dere få svar :)

  • En fantastisk helg er snart over!

    Da er denne helgen også snart over, noe som egentlig er veldig trist. Denne helgen her vil jeg egentlig kalle for perfekt, jeg har brukt helgen på kun mennesker som gir meg energi, det var virkelig noe jeg trengte nå. På fredagen hadde jeg besøk av bestevenninnen min, vi koste oss med litt reker og vin. Det var utrolig koselig, og ikke minst veldig lenge siden jeg hadde hatt en sånn kveld. På lørdagen kom Kristian, han var her faktisk hele lørdagen. Vi var ute å spiste, pyntet til jul, lagde mat, så på film og serie. I dag har vi vært ute å kjørt en lang tur, vi kjørte på steder vi aldri hadde kjørt før. En typisk søndagstur, for å ha noe å gjøre. Det har vært en utrolig fin helg, nå er jeg klar for en ny uke. Denne uken som kommer nå tror jeg blir veldig fin, jeg har allerede lagt planer for hele neste helg også. Da har jeg barnefri og skal være med venner hele helgen, og faktisk ta meg en fest! :D 

    Håper ale har hatt en super fin helg, det har ihvertfall jeg! 

  • Et liv i flammer!

    Helt ærlig så føles det ut som om jeg har levd store deler av mitt liv i flammer. Helt siden jeg startet på ungdomsskolen så har det så og si bare vært motgang hele veien. Og klart man blir sliten av det. Det å brenne seg gang på gang er noe som gjør veldig vondt. Og det å stå midt i stormen hele tiden gjør et menneske kaldt. Jeg er faktisk ikke mer enn 20 år, men jeg har opplevd ting et menneske aldri skal trenge å oppleve. Jeg har en livshistorie som sjokkerer andre, og hadde jeg fortalt absolutt alt hvordan det var så hadde alle blitt overrasket. Jeg holder veldig mye inni meg, og akkurat nå tror jeg ikke det er et eneste menneske som vet hvordan jeg har det. Utad kan jeg virke veldig glad, men når jeg er alene så er ting veldig annerledes. Jeg har jo skrevet et innlegg tidligere denne uken om at jeg er lykkelig, men jeg tror helt ærlig at jeg aldri kommer til å bli helt lykkelig. Jeg har mistet en person som var min bedre halvdel, en person som jeg så opp til og skulle vokse opp sammen med. En storebror som alltid var der, som aldri snudde ryggen til meg uansett hva det var. En jeg kunne dele absolutt alt med! Nå nærmer det seg jul igjen, og jeg hater opprinnelig julen fordi det alltid er noe som mangler. Jeg har mistet mange personer oppigjennom, og jeg selv er en person som knytter meg fort til mennesker! Jeg har hatt mange sorger som jeg enda ikke har jobbet meg igjennom, fordi at jeg aldri har rukket å gjøre meg ferdig med en sorg før jeg har fått en ny. For fire år siden tok det virkelig overhånd, jeg hadde aldri sett den komme. Den beskjeden om at min egen bror var død. Jeg reagerte med et sinne, ikke noe annet enn et stort sinne! Hvordan var det mulig? Jeg har ingen ord som kan beskrive mine følelser rundt akkurat dette. Jeg prater nesten ikke om det lenger, for jeg føler alle forventer at det er glemt nå som det har gått fire år. For meg vil det aldri bli glemt, savnet blir større og større, samtidig som sorgen blir lettere. Mange vil nok se på dette som syting og klaging, men jeg trenger virkelig å skrive litt om det her. Jeg valgte å rømme fra virkeligheten i en lang periode, jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke tenke på det. Men så kom dagen, den dagen jeg faktisk var nødt til å møte virkeligheten og sannheten. Nesten et år hadde allerede gått. Og jeg endte opp med å få en stor angst! En dødsangst som var så stor at jeg måtte ha noen som satt der å passet på meg mens jeg sov. Jeg var livredd for at jeg skulle dø, jeg trodde hele tiden at jeg skulle det. Plutselig fikk jeg ikke puste, plutselig kjente jeg lammelser i kroppen, hjerte slo hardt og fort, jeg var sikker på at livets strengeste straff hadde kommet, nemlig døden. Sånn her hadde jeg det hver eneste dag i tre måneder. Det verste med alt var den følelsen av å ikke bli trodd, for ingen hadde forståelse for det. Leger medisinerte meg til den store gullmedalje, og menneskene rundt meg reagerte med å bli sinte eller oppgitt. Klart at dem ble slitne av å meg rundt dem som ikke klarte å være et vanlig menneske og fungere som et menneske skal gjøre. Jeg fikk etterhvert sosialangst oppå alt sammen! Jeg klarte ikke lenger å gå ut blant andre mennesker. Jeg fikk virkelig ikke puste når jeg var rundt mennesker jeg ikke kjente. Jeg satte meg ned til slutt å gråt foran min egen mamma, jeg husker veldig godt hva jeg sa, jeg fortalte hun at jeg var så sliten og at hjerte mitt var slitent. Og at jeg rett og slett ikke orket å ha det sånn her lenger. Hvordan skal man reagere når sin egen datter kommer å forteller noe sånt? Jeg fikk beskjed om at jeg måtte slappe av og legge meg til å sove, men det å sove var jo en av mine største frykter. En dag når jeg kom til legevakta møtte jeg en lege som jeg tenker har reddet mitt liv. Han sa til meg, du kan bli helt frisk. Jeg knakk i sammen, det var det eneste jeg ønsket. Han ba meg kutte absolutt alt av medisiner, å ba man overgå angsten min mer og mer for hver dag som går. Jeg gjorde som han sa, for det hørtes så riktig ut det han sa. Jeg begynte å tvinge meg selv til å overgå angsten min litt og litt for hver dag som gikk, og etterhvert så ble jeg kvitt den. Utrolig men sant! Den dag i dag så vet jeg hva er angst er, og jeg har kjent på følelsen mange ganger. Jeg tillater den aldri å komme helt innpå meg, for det skjer ikke noen gang igjen at jeg skal få en så stor angst tilbake. 

    Jeg har tusen ting å tenke på hele tiden, I mitt liv så skjer det alltid noe negativt uansett hva jeg gjør, det er sikkert sånn for alle. Det er bare det at jeg tenker at det er veldig mye hos akkurat meg. De flammene brenner hele tiden, og det er bare tids spørsmål om når dem vil treffe meg igjen. Det gjør så vond å bli brent gang på gang! Man sier at ''brent barn, skyr ilden'', for meg blåser ilden alltid så den treffer meg uansett hvor mye jeg går unna. Jeg føler det ofte blir glemt av andre at jeg også bare er et menneske, med like mye følelser som andre. Jeg har faktisk følelser, jeg er faktisk bare et menneske, jeg er et menneske som har kjempet for livet mitt i mange år. 

  • Forlovelse ringen er på

    Jeg hadde egentlig forventet meg spørsmål angående det at forlovelse ringen fortsatt sitter på fingeren min, jeg har gått offentlig lenge nå med den på. Og i dag først kom spørsmålene om hvorfor jeg ikke har tatt den av. Og greia er at hver gang jeg tar den ringen av meg så går jeg hele tiden å føler at jeg har mistet noe, jeg føler meg liksom helt naken uten den. Så derfor bruker jeg den fortsatt, selv om det sikkert er helt patetisk for dere. Jeg er ikke forlovet lenger, men velger uansett å ha på meg ringen. Den er jo veldig fin, pluss at jeg fikk den av han som er min aller beste venn i dag. Så nei, jeg ser ikke noe grunn til å stresse med å ta den av! Jeg er fortsatt singel, og det har jeg tenkt til å være en god stund framover. :) 

  • Jeg er lykkelig

    Det har jo vært full kaos rundt meg i over lengre tid, noe som ikke er en hemmelighet. Og det er litt rart at jeg nå klarer å sitte her med et smil på munnen og tenke så positivt som det jeg gjør. For det er jo faktisk ikke mer enn to måneder siden jeg mistet et barn, og etter det skjedde det egentlig bare masse dritt, Og jeg slet veldig, helt til jeg innså at det ikke hjelper å gi opp. Jeg fortsatte å kjempe, og her sitter jeg i dag i nytt hjem og fått meg ny jobb. Jeg har kun ekte folk rundt meg! Jeg er så takknemlig og lykkelig, jeg kunne ikke hatt det bedre enn hva jeg har nå. Jeg blir faktisk stolt av meg selv, jeg har klart masse på veldig kort tid. Jeg trodde jo at livet var over for bare et par uker siden, jeg var så sliten og lei meg osv. Nå sitter jeg her med et ekte smil og bare overser all negativitet, jeg er tilbake nok en gang enda sterkere! :) 

  • Glem det, dere skal ikke knekke meg!

    Jeg skrev jo et innlegg i full frustrasjon om at jeg velger å slutte med blogging. Jeg ble veldig langt nede og det at mennesker som jeg ikke aner hvem er ville dra meg enda lenger ned gjorde meg bare sliten. Men jeg har sittet å tenkt i hele dag, uten bloggen så får jeg ikke helt ro inni meg. Jeg har så mye å komme med, så mye nytt og positivt, som jeg ønsker å dele. Hvorfor skal jeg la mine haters vinne? Mennesker som hater meg og som ikke kjenner meg betyr svært lite for meg. Jeg kan få hat, det er bare å hate meg så mye dere vil. Men det verste jeg vet er at dere som hele tiden skal skrive dritt, dere setter dere alltid som anonym eller bruker et falskt navn. Hvis dere skal komme med dritt om meg og mitt liv så skriv navnet deres og bevis at dere faktisk står for det dere sier! 

    Jeg er tilbake og dere kan ikke knekke meg, jeg reiser meg etter en hver eneste vanskelig situasjon. For hver gang jeg reiser meg så blir jeg sterkere, det skal veldig mye til for at jeg skal knekkes, jeg vet helt ærlig ikke det er mulig! :)

  • Jeg slutter å blogge!

    Ja, du leser riktig på overskriften. Jeg slutter virkelig å blogge, etter veldig mange år. Bloggen har gitt meg så mye, det har vært så mange år med mye fint og mye dritt. Jeg har følt på det å bli likt og det å bli hatet. Jeg syntes selv at jeg har fått mye ufortjent dritt, men hva kan man forvente seg når man velger å være åpen og ærlig om ting. Jeg kom meg til 3.plass, etter en liten stund valgte jeg å ta avstand fra alt av sosiale medier. Jeg fikk det helt forferdelig med meg selv, fordi jeg hele tiden ble hengt ut og 80% av kommentarene var bare dritt. Jeg vet at jeg ikke skal ta meg nær av anonyme kommentarer, men jeg er et menneske jeg også. Jeg husker en kommentar så godt, den sitter virkelig støkt i meg. Jeg ble fortalt at jeg løy bort fakta om døden til broren min, og at han var en narkoman osv. Akkurat som om noen skal komme til meg som stod han nærmest av alle å fortelle hva som skjedde og hvordan han var. Det er helt utrolig, og den sitter i meg enda. 4 år senere liksom, at noen mennesker kan være så slemme overrasker meg veldig. Nå har jeg igjen hatt en ny uke med masse dritt kommentarer, det var det siste jeg trengte. Begeret mitt har rent over, jeg vil egentlig kunne se på bloggen som en verdi i mitt liv. Men når jeg sitter igjen helt utslitt og har gråtet meg til søvn flere dager på rad på grunn av kommentarer jeg får. Så er det nok for min del, jeg vil ikke lenger dele mitt liv og mine meninger offentlig. Jeg har andre verdier i livet mitt som er viktigere enn det her. Jeg skal kunne ha det bra med meg selv, og det har jeg ikke når jeg blogger. 

    Så jeg vil takke for meg, og tusen takk for at dere har fulgt min blogg! Jeg vil også gi en ekstra stor takk til alle mine haters, som faktisk kastet bort tiden sin på å trykke inn og legge til en kommentar som anonym. :) 

    -Silje Granhaug